Hvem daterte Ole Paus?

Ole Christian Paus (1947–2023) var en norsk visesanger, lyriker og forfatter. Han var med å starte visebølgen og ble en av dens mest nyskapende skikkelser. Hans verk spente fra nidviser og protestsanger til kjærlighetssanger og salmetolkninger. Han utga 40 musikkalbum, romaner, dikt, revyer, reiseskildringer og librettoer. En rød tråd var et særegent individualistisk, samfunnskritisk og opprørsk ståsted der han stod «uredd opp for de svakeste mot makta». Paus sang konsekvent på norsk, også i en tid da få andre moderne musikere gjorde det.

Paus ble født i Oslo i en familie med røtter i embetsaristokratiet og nære bånd til Henrik Ibsen, som fra den industrielle revolusjon hadde vært stålmagnater i Oslo. Faren, generalen Ole (von) Paus, var oppvokst i Wien, der bestefaren Thorleif hadde vært norsk konsul og møtt Paus' jødiske bestemor Ella. Paus vokste opp i en familie preget av oppbrudd, i skyggen av krig og flukt. I 1949 flyttet familien til et krigsherjet Hamburg, der faren var i Tysklandsbrigaden og der moren ble smittet av polio og døde da Ole var fire. I 1960-årene markerte han seg i språkstriden som ung lederskikkelse i riksmålsbevegelsen og som en av Anders Langes «hundegutter», men regnet seg selv som anarkist. Han var skoleflink på gymnaset, men ble ingen vellykket student.

I 1967 begynte han å opptre som visesanger i Oslo, et yrke som ikke «eksisterte på den tiden», og ble i 1969 oppdaget av «Alfene» Prøysen og Cranner. Han platedebuterte i 1970 med Der ute – der inne, med 18 viser om bymiljøet i Oslo. Året etter ga han ut diktsamlingen Tekster fra en trapp, oppmuntret av Prøysen. Paus hadde som ung tilhørighet på høyresiden, men inntok en mer fri stilling i 1970-årenes kulturlandskap. Hans tidlige album viste en kreativ inspirasjon fra visesang, jazz og rock. Han markerte seg med tekster med skarp sosial brodd og sympati for samfunnets utstøtte, marginaliserte og ensomme, «alle oss som ikke klarte å hamle opp med tilværelsen», uttrykt i sanger som «Merkelige Mira» eller «Kajsas sang». Gjennom Henny Moan ble Paus del av miljøet rundt Jens Bjørneboe og André Bjerke. I 1972 kjøpte han villaen Eikvold på Veierland, og skrev sangen «Veierland». Han inspirerte Ketil Bjørnstad til Leve Patagonia, og hadde selv rollen som Hans Jæger. Mot slutten av 1970-årene laget han den satiriske musikalske avisen Pausposten og drev plateselskapet Zarepta. 1980- og 1990-årene markerte en lyrisk vending, med samarbeid med Jonas Fjeld og sanger som «Engler i sneen», «Tordensky» og «Innerst i sjelen». Fra 1991 markerte han seg som salmetolker. «Mitt lille land» ble omtalt som «den nye nasjonalhymnen» etter 22. juli. Med sønnen Marcus laget han barneoperaer, kirkemusikk og eksperimentelle verk.

Minerva skrev at Paus «hadde en unik posisjon blant norske kunstnere. Sangene han skrev berørte mange, og spente fra ettertenksomme hymner til satiriske nidviser. Sett i lys av sine mange aktive år og sin sjangerkrysning, må han kunne anses som Norges mest betydningsfulle trubadur». Paus' livsverk hadde ifølge Asbjørn Bakke «en forunderlig og egenrådig underklang av en annen tid», og han ble kalt «borgerskapets refser og utrettelige enfant terrible» og den siste bohem; både Prøysen og Bjørneboe så ham som sin arvtager. Den uferdige selvbiografien For en mann var «like mye en fortelling om storfamilien Paus som [...] historien om en av Norges mest folkekjære visesangere og rabulister». Der skrev han om metaforiske landskaper som fra ungdommen skulle prege hele livet hans: «Det var avsindige stup og vidunderlige avgrunner, en verden der poeter og tyver, artister og gjøglere smeltet sammen til en ny og hemmelig skapelsesberetning. Borgerlig skyldfølelse ble brensel til bålet som bare nakne sjeler finner varme ved».

Henny Elisabeth Moan (1936–2024) var en norsk skuespiller. Hun var fra 1950-årene en av norsk films og teaters fremste kvinnelige skuespillere.

Hun debuterte ved Det Norske Teatret i 1955 og slo gjennom med roller i de klassiske filmene Ni liv (1957) og De dødes tjern (1958). Hun hadde sentrale kvinneroller på Nationaltheatret, Fjernsynsteatret og Oslo Nye Teater. Hun ble kjent for et bredt publikum for sine mange tolkninger av Henrik Ibsens kvinneroller for Fjernsynsteatret i 1960- og 1970-årene: «Rebekka West» i Rosmersholm (1966), «Irene» i Når vi døde vågner (1973) og «Helene Alving» i Gengangere (1978). Hun spilte Edvarda i NRKs TV-serie Benoni & Rosa (1975). Hun var gift med André Bjerke og samboer med Ole Paus.