Hvem daterte Katarina II av Russland?

Katarina II av Russland (russisk: Екатерина II Алексеевна [Jekaterina II Aleksejevna]; kjent som Katarina den store; 1729–1796) var tsarina av Det russiske keiserriket fra 1762 til hun døde i 1796.

Hun omtales oftest som tsarina, selv om dette er noe unøyaktig. Tittelen tsar/tsarina ble offisielt avskaffet i 1721 og erstattet med imperator (-itsa), men forble i alminnelig bruk i Russland.

Alexander Petrovich Yermolov (1754–1834) was a Russian favourite and the lover of Catherine the Great from 1785 to 1786.

Yermolov was presented to Catherine by Grigory Potemkin, tested by Anna Protasova and became Catherine's lover in 1785. He collaborated with the enemies of Potemkin and attempted to have Potemkin removed, and thereby lost his position. He went to Paris in the late 1780s and spent the rest of his life in Schloss Frohsdorf.

Ivan Nikolajevich Rimsky-Korsakov, né Korsav (29 June 1754 – 31 July 1831 in Saint Petersburg, Russian Empire) was a Russian courtier and lover of Catherine the Great from 1778 to 1779.

Aleksander Matjevitsj Dmitrijev-Mamonov (russisk: Александр Матвеевич Дмитриев-Мамонов, født 30. september 1758, død 3. oktober 1803 i Moskva) var en russisk offiser som var Katarina den stores elsker.

Jermolov ble presentert for Katarina av Grigorij Potemkin, utprøvd av Anna Protasova og erstattet i 1786 Aleksander Jermolov som generaladjutant og elsker. Han ledsaget henne på reisen til Krim i 1787. Han tapte sin stilling hos Katarina etter å ha vært utro med hoffdamen Sjtsjerbatova.

Aleksander Dmitrijevitsj Lanskoj, kalt Sasjenka, (født 8. mars 1758 i Smolensk, død 25. juni 1784 i Tsarskoje Selo) var en av Katarina den stores elskere.

Lanskoj ble Potemkins adjutant i 1779, og ble presentert for Katarina av Grigorij Potemkin i 1780. Etter å ha blitt vurdert av Anna Protasova ble han siden generaladjutant og keiserinnens elsker.

Lanskoj ble beskrevet som harmonisk og oppriktig forelsket i Katarina, og deres relasjon skal ha vært gjensidig lykkelig og harmonisk. Han blandet seg ikke inn i politikk, bad ikke om gaver, tok ikke i mot bestikkelser og var heller ikke sjalu. Han deltok gjerne i hennes kulturelle interesser. I 1782 samarbeidet han (skjønt uten fremgang) med Potemkin for å få fjernet Grigorij Orlov fra hoffet.

Som den eneste av favorittene tok hans familie avstand fra ham på grunn av hans stilling.

Han døde av difteri i juni 1784. Ryktene gikk da om at han hadde dødd av svekket helse på grunn av for mye potensmiddel.

Le comte Sergei Vasilievich Saltykov (en russe : Сергей Васильевич Салтыков), né en 1722, et mort le 24 septembre 1784, est un officier et diplomate russe qui fut le premier favori de l'impératrice Catherine II quand elle n'était encore que grande-duchesse.

Peter Vasiljevitj Zavadovskij (ryska: Пётр Васильевич Завадовский), född 10 januari 1739, död 10 januari 1812, var en rysk greve och gunstling till Katarina den stora.

Zavadovskij blev 1775 Katarinas sekreterare och blev den 2 januari 1776 hennes generaladjutant och älskare. Han beskrivs som stilig, kultiverad och allvarlig samt anses ha varit uppriktigt förälskad i Katarina. Förhållandet var ansträngt på grund av den svartsjuka han kände mot Potemkin, vars nära relation med Katarina fortgick trots att han i egenskap av älskare hade ersatt honom; även Potemkin ryktas ha haft åtminstone ett vredesutbrott på grund av relationen. Förhållandet avslutades på grund av de ständiga slitningarna och han ersattes 1777 av Simon Zoritj. Då relationen med Zoritj avslutades 1778 ska Katarina ha övervägt att återkalla Zavadovksij, men hon mötte då i stället Ivan Rimskij-Korsakov.

Count Semyon Zorich (1743–1799) was a Serbian-born Russian lieutenant-general and count of the Holy Roman Empire. He served Russia against the Prussians and Turks. A member of the Russian court, he was presented to Empress Catherine the Great by Grigory Potemkin and, after having been tested by Praskovja Bruce and doctor Rogerson, became the Empress' lover. He was most influential in the commercial development of Shklov and Mogilev.

Aleksandr Semjonovitsj Vasiltsjikov (russisk: Александр Семёнович Васильчиков, 1746–1813) var en russisk militær som en tid var Katarina den stores favoritt og elsker.

Vasiltsjikov var fenrik i Chevaliergarden da han den 30. august 1772 ble utsett til Katarina den stores generaladjutant og erstattet Grigorij Orlov som hennes elsker. Han hadde blitt hennes kammerjunker allerede 1. august. Da Orlov reiste bort, skal noen ha informert Katarina om hans utroskap, noe som fikk henne til å innlede forholdet med Vasiltsjikov. Han ble erstattet i 1774 med Grigorij Potemkin.

Platon Aleksandrovitsj Zubov (russisk: Платон Александрович Зубов, født den 26. november (greg.: 15. november) 1767, død den 19. april (7. april) 1822 på Schloss Ruhenthal i Kurland) var en russisk offiser som var Katarina den stores elsker.

Zubov ble i 1789 presentert som gardeløytnant for Katarina og erstattet Alexander Dmitrijev-Mamonov som generaladjutant og offisiell elsker. Zubov var den eneste av Katarinas elskere foruten Potemkin som kan sies å ha utøvet politisk innflytelse på henne, i det minste etter Potemkins død i 1791.

Prince Grigory Aleksandrovich Potemkin-Tauricheski (11 October [O.S. 30 September] 1739 – 16 October [O.S. 5 October] 1791) was a Russian military leader, statesman, nobleman, and favourite of Catherine the Great. He died during negotiations over the Treaty of Iași, which ended a war with the Ottoman Empire that he had overseen.

Potemkin was born into a family of middle-income landowners of Russian nobility. He first attracted Catherine's favor for helping in her 1762 coup, then distinguished himself as a military commander in the Russo-Turkish War (1768–1774). He became Catherine's lover, favorite and possibly her consort. After their passion cooled, he remained her lifelong friend and favored statesman. Catherine obtained for him the title of Prince of the Holy Roman Empire and gave him the title of Prince of the Russian Empire among many others: he was both a Grand Admiral and the head of all of Russia's land and irregular forces. Potemkin's achievements include the peaceful annexation of the Crimea (1783) and the successful second Russo-Turkish War (1787–1792), during which the armed forces under his command besieged Ochakov.

In 1775, Potemkin became the governor-general of Russia's new southern provinces. An absolute ruler, he worked to colonize the wild steppes, controversially dealing firmly with the Cossacks who lived there. He founded the towns of Kherson, Nikolayev, Sevastopol, and Yekaterinoslav. Ports in the region became bases for his new Black Sea Fleet.

His rule in the south is associated with the (probably mythical) "Potemkin village", a ruse involving the construction of painted façades to mimic real villages, full of happy, well-fed people, for visiting officials to see. Potemkin was known for his love of women, gambling and material wealth. He oversaw the construction of many historically significant buildings, including the Tauride Palace in Saint Petersburg.

Grigorij Grigorjevitsj Orlov (russisk: Григорий Григорьевич Орлов, født 6. oktober 1734 i Moskva, død 13. april 1783 i Moskva) var en russisk adelsmann.

Stanislas II (en polonais : Stanisław August), de son vrai nom Stanisław Antoni Poniatowski, né le 17 janvier 1732 à Wołczyn (actuelle Biélorussie) et mort le 12 février 1798 à Saint-Pétersbourg, est, de 1764 à 1795, le dernier roi de Pologne et grand-duc de Lituanie, à l'époque de la République des Deux Nations.

Selon la titulature officielle, il est « par la grâce de Dieu et la volonté du peuple, roi de Pologne, grand-duc de Lituanie et duc de Ruthénie, Prusse, Mazovie, Samogitie, Kiev, Volhynie, Podolie, Podlasie, Livonie, Smolensk, Siewierz et Czernihów. »

Son règne a connu bien des vicissitudes. En 1762, son ancienne maîtresse, la princesse russe d'origine allemande Catherine, née Sophie Frédérique Augusta d'Anhalt-Zerbst, devient impératrice de Russie sous le nom de Catherine II. En 1764, après la mort d'Auguste III, Poniatowski est élu roi de Pologne en tant que candidat de la Russie et de la famille Czartoryski, qui est favorable à l'alliance étroite de la Pologne avec la Russie. Celle-ci, secondée par la Prusse, joue un rôle important au début du règne de Stanislas II, par le biais de son ambassadeur à Varsovie Nicolas Repnine.

La révolte d'une partie de la noblesse hostile à la Russie, liguée dans la confédération de Bar (1768-1772), aboutit au premier partage de la Pologne (1772). Stanislas II, maintenu sur le trône du fait de la défaite des confédérés, s'efforce alors de promouvoir un certain nombre de réformes, dont on peut citer la création de la Commission de l'Éducation nationale (1773), dans la limite de ce que son protecteur russe peut accepter.

Mais à la fin des années 1780, le mouvement de réforme prend une telle ampleur, à l'époque de la Grande Diète (1788-1792), qu'elle suscite l'hostilité de la Russie, dirigée par Catherine II jusqu'en 1796 : la promulgation de la Constitution du 3 mai 1791, la première en Europe, est l'origine directe de la guerre russo-polonaise de 1792, dont la suite est le deuxième partage de la Pologne (1793) et la soumission de Stanislas au parti pro-russe de la confédération de Targowica. En 1794, Stanislas apporte toutefois un certain soutien à l'insurrection dirigée par Tadeusz Kościuszko contre la Russie. Sa défaite aboutit au troisième partage de la Pologne en 1795 : privée de la totalité de son territoire, la république des Deux Nations cesse d'exister et Stanislas est contraint d'abdiquer, pour aller finir sa vie à Saint-Pétersbourg, au début du règne de Paul I^er.