Hvem daterte Napoleon Bonaparte?

Napoléon Bonaparte (1769–1821) var en fransk militær og politisk leder som ved slutten av den franske revolusjon ble Frankrikes mektigste politiker, og som er husket for sitt lederskap av Frankrike under Napoleonskrigene. Han utropte seg selv til keiser av Frankrike under navnet Napoléon I den 18. mai 1804. Hans regime varte til han ble tvunget til å gå av 6. april 1814, etter å ha lidd nederlag i Napoleonskrigene.

Hans juridiske reform, Code civil des français, populært kalt Code Napoléon, har hatt en betydelig innflytelse på sivile lovsystemer verden over, men han er best husket for sin rolle i de kriger som ble ledet mot Frankrike av en rekke forbund, hvor særlig Storbritannia sto sentralt, de såkalte Napoleonskrigene. Han etablerte sitt hegemoni over det meste av det kontinentale Europa og søkte å spre idealene fra den franske revolusjon, samtidig som han konsoliderte et keiserlig monarki med restaurerte aspekter av Ancien Régime. Grunnet hans suksess i disse krigene, ofte mot tallmessig overlegne motstandere, er han ansett som en av de største militære ledere gjennom alle tider, og hans militære kampanjer blir studert ved militærakademier over det meste av verden.

Napoléon ble født på Korsika, og hans foreldre nedstammet fra genovesisk adel. Han ble utdannet som artillerioffiser på det franske fastlandet. Han kom seg opp og fram under den første franske republikk og ledet vellykkede felttog under den første og andre koalisjonskrigen mot Frankrike. Han gikk også seirende ut av et felttog på den italienske halvøya.

I 1799 ledet han et statskupp og installerte seg selv som førstekonsul. Fem år senere ble han formelt erklært som landets keiser av det franske senatet, som på den tid var en forsamling helt dominert av ham selv. I det første tiåret av 1800-tallet var Frankrike under Napoléon engasjert i en rekke konflikter – Napoleonskrigene – som involverte nær sagt alle statsmakter i Europa. Etter en rekke militære seire sikret Frankrike seg en dominerende posisjon på det europeiske fastlandet og Napoléon opprettholdt en fransk innflytelsessfære gjennom en rekke omfattende allianser og ved å utnevne venner og familiemedlemmer til å styre andre europeiske stater som franske klientstater.

Den spanske selvstendighetskrigen og den franske invasjonen av Russland i 1812 ble vendepunktet for Napoléon. Hans Grande Armée ble hardt svekket under felttoget mot Russland og av den russiske vinteren og kom seg aldri helt. I 1813 beseiret den sjette koalisjonen hans styrker ved Leipzig; det påfølgende året invaderte koalisjonen Frankrike og tvang Napoléon til å abdisere. Han ble sendt i landsforvisning på øya Elba 20 km utenfor Toscana i Italia. Mindre enn et år senere rømte han fra Elba og grep makten på nytt i Frankrike, men han ble beseiret i slaget ved Waterloo i juni 1815. Napoleon tilbrakte de neste seks årene av sitt liv i britisk fangenskap på øya St. Helena sør i Atlanterhavet. En obduksjon konkluderte med at han døde av magekreft, men det har vært debatt om hans død; blant annet har det vært hevdet at han var offer for en bevisst arsenikkforgiftning.

Få personer i historien er blitt mer omtalt og forsket på enn Napoléon. Hans historiske betydning er stadig omdiskutert, og de ulike synene på ham har ofte skapt debatt og uenighet. I Frankrike regnes han av mange som en nasjonalhelt, og fremheves først og fremst som en dyktig feltherre og militær strateg. Andre ser ham hovedsakelig som politiker og samfunnsreformator. Atter andre betrakter ham som en despot, tyrann eller usurpator.

Marie Walewska, Countess Walewska (Polish: Maria Walewska; née Łączyńska; 7 December 1786 – 11 December 1817) was a Polish noblewoman in the court of Napoleon I who used her influence to sway the emperor towards the creation of an independent Polish state. In her later years she married count Philippe Antoine d'Ornano, an influential Napoleonic officer.

Giuseppina Grassini est une chanteuse d'opéra italienne, née à Varèse le 8 avril 1773 et morte à Milan le 3 janvier 1850, à la voix de contralto au timbre velouté et profond.

Élisabeth-Antoinette Le Michaud d'Arçon de Vaudey (27 October 1773, in Besançon – 1833?) was a French lady-in-waiting (Dame du Palais). She was famous for her affair with the French Emperor Napoleon, which was a cause of a violent scene between the Emperor and the Empress Joséphine shortly before their coronation.

Adèle Duchâtel, née Papin le 4 juillet 1782 à Aire-sur-l'Adour et morte à Paris le 20 mai 1860, est une des maîtresses de l'empereur Napoléon I^er.

Emilie Kraus Baronin von Wolfsberg (* 17. Oktober 1785 in Idria, Herzogtum Krain; † 15. April 1845 in Gnigl; bürgerlich Emilie Victoria Kraus, Taufname Eva Lucia Cecilia Victoria, genannt „die Hundsgräfin“) war ab 1805 mehrere Jahre die Geliebte des französischen Kaisers Napoléon I.

Louise Catherine Eléonore Denuelle de la Plaigne (13 September 1787 – 30 January 1868) was a mistress of Emperor Napoleon I of France and the mother of his son Charles, Count Léon.

Pauline Fourès (March 15, 1778 – March 18, 1869), born Pauline Bellisle, was a French novelist best known for being a mistress of Napoleon Bonaparte.

Albine de Montholon (18 December 1779 - 25 March 1848) was a French noblewoman, and the wife of Charles Tristan, marquis de Montholon. She was reputed to be the mistress of Napoleon during his exile on Saint Helena.