Hvem daterte ?

Barsine (Greek: Βαρσίνη; c. 363–309 BC) was the daughter of a Persian father, Artabazus, satrap of Hellespontine Phrygia, and a Greek Rhodian mother, the sister of mercenaries Mentor of Rhodes and Memnon of Rhodes. Barsine became the wife of her uncle Mentor, and after his death married her second uncle, Memnon.

In 334 BC, the year of Alexander's invasion of Asia, she and her children were sent by Memnon to the king Darius III as hostages for his fidelity; and in the ensuing year, when Damascus was betrayed to the Macedonians, she fell into the hands of Alexander, by whom it is said that she became the mother of Heracles.

Twelve years after Alexander's death in 323, Nearchus, who was Barsine's son-in-law, unsuccessfully advocated for Heracles' claim to the throne, who was, then, seventeen, which meant he was born about five years after Barsine and Alexander supposedly met in Damascus, in 333 BC. From a comparison of the accounts of Diodorus and Justin, it appears that he was brought up at Pergamum under his mother's care, and that she shared his fate when in 309 BC Polyperchon was induced by Cassander to murder him. Barsine is sometimes confused with Stateira II, wife of Alexander, who also may have been called "Barsine".

Cleophis (Sanskrit: Kripa ) was an Assacani queen and key figure in the war between the Assacani people and Alexander the Great. Cleophis was the mother of Assacanus, the Assacanis' war-leader at the time of Alexander's invasion in 326 BCE. After her son's death in battle, Cleophis assumed command and negotiated a settlement that allowed her to retain her status. Later accounts claim Cleophis had a son by Alexander, a notion dismissed by historians.

The Assacani (called Ashvakas in Sanskrit, from the word Ashva, meaning "horse") were an independent people who lived in parts of the Swat and Buner valleys in ancient Gandhara. These highlanders were rebellious, fiercely independent clans who resisted subjugation.

For tempelet i Athen, se Hefaisteion

Hefaistion (gresk: Ἡφαιστίων; født ca. 356, død høsten 324 f.Kr.), sønn av Amyntor, en makedonsk aristokrat, er kjent i historien som Aleksander den stores nærmeste venn, nestkommanderende, og, antagelig, elsker. Kildene sier at han var jevnaldrende med Aleksander, eller muligens litt eldre. Det er usikkert når de møttes for første gang. Men det er mulig at Hefation fikk samme utdannelse som Aleksander i landsbyen Mieza med Aristoteles som lærer, i likhet med andre gutter av adelsmenn. En vet at filosofen dediserte en utgivelse av brev til ham, så de må ha møtt hverandre.

Hefaistion var ikke særlig begavet som kommandant på slagmarken, men han utmerket seg i planleggingen av logistikken. Når Aleksander trengte Hefaistions lederskap på slagmarken, plasserte han vanligvis en annen general sammen med ham, noen ganger Aleksander selv, for å være sikker på at ingen feil ble gjort. Hefaistions styrke i logistikken overgikk hans begrensninger på slagmarken.

Før invasjonen av India og kryssingen av Hindu Kush-fjellene i dagens Afghanistan, gjorde Aleksander Hefaistion til en kiliark og minister, og anerkjente ham som nestkommanderende. Under kampanjen i India fikk han igjen militært ansvar i baktroppen, bygge broer over elver og ledet en kompanjong-skvadron i slaget om Hydaspeselven.

Tilbake i Susa, hovedstaden i det persiske imperiet, giftet Aleksander seg med Dareios sin datter Stateira og gav hennes yngre søster som kone til Hefaistion, og gjorde ham dermed til sin svigerbror.

Høsten 324 f.Kr. var Aleksanders armé stasjonert i byen Ekbatana for vinteren. Hefaistion ble syk under lekene som ble holdt for hoffet og døde en uke senere. De beskrevne symptomene minner om tyfoidfeber, men mulighetene for forgiftning ble aldri utelukket. Som Aleksanders favoritt og nære venn, må han ha hatt mange politiske fiender. Uansett hvilken grunn som førte til Hefaistions død, er det sagt at Aleksander ble gal av sorg, han barberte sitt hode, i tillegg til manene på krigshestene, avlyste alle festligheter og, sier legenden, korsfestet doktoren som behandlet Hefaistion. Han satte umiddelbart av sted til Babylon med liket, hvor han holdt begravelsesleker for hans minne. Det ble bestemt at Hefaistion skulle bli dyrket som en guddommelig helt.