Hvem daterte Amalie von Wallmoden, Countess of Yarmouth?

Amalie Sophie Marianne von Wallmoden-Gimborn, Countess of Yarmouth, born Amalie von Wendt (1 April 1704 – 19 or 20 October 1765) was the principal mistress of King George II from the mid-1730s until his death in 1760.

Born into a prominent family in the Electorate of Hanover, and married into another, in 1740 she became a naturalised subject of Great Britain and was granted a peerage for life, with the title of "Countess of Yarmouth", becoming the last royal mistress to be so honoured. She remained in England until the death in 1760 of King George II, who is believed to have fathered her second son, Johann Ludwig, Reichsgraf von Wallmoden-Gimborn. She returned to Hanover for the rest of her life, surviving the king for nearly five years.

Georg II Augustus (født 30. oktober^jul./ 9. november 1683^greg. på Schloss Herrenhausen, Hannover, død 25. oktober 1760) var konge av Kongeriket Storbritannia og Irland, hertug av Braunschweig-Lüneburg (Hannover) og tysk kurfyrste fra 22. juni 1727 til sin død. Han var den andre britiske monarken av det tyske fyrstehuset Hannover, og den siste britiske monark som personlig ledet sine tropper i krig.

Han var sønn av arveprinsen av Braunschweig-Lüneburg, den senere kong Georg I av Storbritannia, og hans kone Sophie av Celle. Da faren ble hertug av Braunschweig-Lüneburg ble Georg selv arveprins. Han giftet seg med prinsesse Caroline av Brandenburg-Ansbach i 1705. Han grunnla blant annet Georg-August-Universität i Göttingen.

Georg var den siste britiske monark født utenfor Storbritannia: han ble født og vokste opp i nordlige Tyskland. I 1701 ble hans bestemor, Sophia av Hannover, nummer to i arverekken til den britiske tronen etter at rundt femti katolikker høyere oppe i arvelinjen ble ekskludert ved lov om arverekkefølge, som ble vedtatt av det engelske parlamentet i 1701, noe som begrenset etterfølgelse til den britiske tronen til kun protestanter. Etter at Sophia og Anne, dronning av Storbritannia, begge var døde i 1714, arvet hans far Georg I, kurfyrste av Hannover, den britiske tronen. I de første årene av hans fars styre som britisk konge ble Georg assosiert med opposisjonspolitikere inntil disse gikk inn i regjeringspartiet i 1720.

Som konge fra 1727 utøvde Georg liten kontroll over Storbritannias innenlandske politikk, som i stor grad var kontrollert av parlamentet. Som kurfyrste tilbrakte han tolv somre i Hannover, hvor han hadde mer direkte kontroll over regjeringspolitikken. Han hadde et vanskelig forhold til sin eldste sønn Fredrik Ludvig som støttet parlamentets opposisjon. Under den østerrikske arvefølgekrig deltok Georg i slaget ved Dettingen i Bayern i 1743 og ble således den siste britiske monark som ledet en hær i slag. I 1745 forsøkte tilhengere av en katolsk fordringshaver til den britiske trone, James Francis Edward Stuart, «den gamle pretendent», ledet av hans sønn Charles Edward Stuart, «den unge pretendent», også kalt for «Bonnie Prince Charlie», å avsette Georg fra tronen, men feilet i det siste jakobinske opprøret. Fredrik Ludvig døde uventet i 1751, ni år før sin far, og Georg II ble til sist etterfulgt av sin sønnesønn, Georg III.

I to århundrer etter Georg IIs død tenderte historien å framstille ham foraktelig, konsentrerte seg om hans elskerinner, hans raske sinne, og hvor ubehøvlet han var. Siden den gang har flere forskere endret eller nyansert hans ettermæle, og konkludert med at han hadde og utøvde en innflytelse over britisk utenrikspolitikk og militære utnevnelser.