Hvem daterte Anna Bauer?

Alexandre Dumas den eldre (fransk: père), fødselsnavnet var Dumas Davy de la Pailleterie, (født 24. juli 1802, død 5. desember 1870) var en fransk forfatter av utallige spenningsromaner. Til sammen utgjør hans samlede verker rundt 100 000 sider.

Alexandre Dumas den eldre er mest kjent for sine tallrike romaner og eventyr som har gjort ham til den mest leste franske forfatteren i verden, oversatt til mer enn 100 språk. Mange av hans spenningsromaner, som Greven av Monte Cristo og romanene om De tre musketerer, gikk først som føljetonger, et fransk fenomen som senere ble vanlig i resten av verden. Mange av hans romaner ble filmatisert gjentatte ganger på 1900-tallet. Dumas' siste roman, Le Chevalier de Sainte-Hermine, var uferdig ved hans død, men ble siden fullført av en forsker og utgitt i 2005. Den ble en bestselger og utgitt på engelsk i 2008 som The Last Cavalier.

Dumas skrev også skuespill, artikler for magasiner og tidsskrifter, og han var en høyt profilert korrespondent og reiseskildrer. Dumas begynte sin karriere som dramatiker og hadde suksess fra det første. På 1840-tallet grunnla han teateret Théâtre Historique i Paris.

Dumas' aner gjorde at han ble omtalt som en kvadron. Hans far, general Thomas-Alexandre Dumas, var mulatt, født på Haiti av en mor som var slave , trolig av afrikansk bakgrunn. Farens opplevelser dannet trolig grunnlaget for Greven av Monte Cristo og kanskje også for De tre musketerer. Dumas måtte tåle en del rasisme i løpet av sin levetid. Særlig tegnede karikaturer spilte uhemmet på hans utseende. Selv om Dumas ble gift, i tråd med tradisjonen blant franskmenn av høyere samfunnsklasser, skal han ha hatt tallrike utenomekteskapelige affærer, og ble far til minst fire illegitime barn, blant annet Alexandre Dumas den yngre, som også ble forfatter, mest kjent for Kameliadamen (1848). Blant hans andre affærer hadde Dumas père en med Adah Isaacs Menken, en amerikansk skuespiller på halvparten av hans alder.

Den engelske dramatikeren Watts Phillips som kjente Dumas i hans senere år, beskrev ham som det «mest sjenerøse, hjertelige vesen i verden. Han var også den mest herlig underholdende og selvopptatte mann på jordens overflate. Hans tunge var som en vindmølle – først satt i bevegelse, visste du aldri når den stoppet, særlig om emnet var ham selv.»