Hvem daterte Karl den store?

Karl den store (latin: Carolus Magnus; fransk: Charlemagne; tysk: Karl der Große; 742–814) var konge av frankerne fra 768, konge av langobardene fra 774 og tysk-romersk keiser fra 800. Han forente det meste av Vest-Europa i tidlig middelalder. Han var den første anerkjente keiser som styrte fra Vest-Europa siden Vestromerriket falt sammen tre århundrer tidligere. Den ekspanderte frankiske stat som Karl den store grunnla, er kalt for det karolinske rike.

Karl den store var den eldste sønnen til Pipin den yngre og hans hustru Bertrada av Laon. Ved sin fars død i 768 ble Karl konge, i begynnelsen samkonge sammen med sin bror Karloman. Han ble ubestridt enekonge av det frankiske kongerike ved brorens plutselige død under uforklarlige omstendigheter i desember 771. Han fortsatte sin fars politikk mot pavedømmet og ble dets beskytter, fjernet langobardene fra makten i nordlige Italia og ledet et angrep mot det muslimske Spania. Han drev krigføring mot de germanske sakserne i nordøst, drev tvangskristning med dødsstraff og sto bak massakren i Verden hvor rundt 4 500 saksere ble henrettet i 782. Karl nådde høyden av sin makt da han første juledag 800 ble kronet som «romernes keiser» av pave Leo III i Romas gamle Peterskirke.

Karl den store er blitt kalt «Europas far» (Pater Europae) ved at han forente det meste av Vest-Europa for første gang siden antikkens Romerriket og forente deler av Europa som aldri tidligere hadde vært under frankisk styre. I kontrast til hans brutale tvangskristning av sakserne fremmet hans styre den karolingiske renessanse, en periode av energisk kulturell og intellektuell aktivitet innenfor den vestlige kirke. Alle senere tysk-romerske keisere betraktet deres kongedømmer som etterfølgere av Karl den stores rike, helt opp til den siste keiser Frans II og franske og tyske monarkier. Imidlertid har den østortodokse kirke vurdert ham langt mer kontroversielt, betegnet ham som heterodoks («annerledestenkende»; i motsetning til ortodoks, «den rene lære») i hans støtte til filioque og anerkjennelsen til biskopen i Roma (= paven) av Karl som den lovlige romerske keiser, framfor å anerkjenne Irene av Athen av Østromerriket. Disse og andre intriger førte til det påfølgende bruddet mellom Roma og Konstantinopel i det store skisma 1054.

Han døde i 814 etter å ha hersket som keiser i tretten år. Han ble gravlagt i katedralen i den keiserlige hovedstaden Aachen. Han giftet seg minst fire ganger og fikk tre legitime sønner, men kun en av dem overlevde og etterfulgte ham, Ludvig den fromme.

Himiltrude (c. 742 – c. 780?) was the mother of Charlemagne's first-born son Pepin the Hunchback. Some historians have acknowledged her as the wife of Charlemagne, though she is often referred to as a concubine.