Hvem daterte Metrobius?

Metrobius (Ancient Greek: Μητρόβιος; lived 1st century BC) was an actor and singer, in the Roman Republic. He was said to be the lover of Lucius Cornelius Sulla Felix, the famed general and dictator. Metrobius is mentioned twice by Plutarch in his Parallel Lives, who clearly disapproves of his relationship with Sulla. These excerpts are as follows.

"It was this laxity, as it seems, which produced in him [Sulla] a diseased propensity to amorous indulgence and an unrestrained voluptuousness, from which he did not refrain even in his old age, but continued his youthful love for Metrobius, an actor."

"However, even though he [Sulla] had such a wife at home, he consorted with actresses, harpists, and theatrical people, drinking with them on couches all day long. For these were the men who had most influence with him now: Roscius the comedian, Sorex the archmime, and Metrobius the impersonator of women, for whom, though past his prime, he continued up to the last to be passionately fond, and made no denial of it."

Though Sulla took other partners during his career, by Plutarch's account he remained in love with Metrobius until the end of his life.

Lucius Cornelius Sulla Felix (latin: L•CORNELIVS•L•F•P•N•SVLLA•FELIX) (født ca. 138 f.Kr., død 78 f.Kr.) var en romersk general og diktator, vanligvis kjent som kun Sulla. Hans tilleggsnavn Felix, «den heldige», fikk han senere i livet på grunn av sitt legendariske hell som general. Han hadde æren av å bli valgt til konsul to ganger og han gjenopprettet diktaturet i Roma. Sulla ble belønnet med corona graminea, «gresskronen», den fremste og mest sjeldne militære hedersbevisning i Romerriket, under forbundsfellekrigen (mellom 91 f.Kr. og 88 f.Kr.). Hans liv var jevnlig omtalt i antikke biografiske samlinger av ledende generaler og politikere, opprinnelig i den biografiske kompendium av berømte romerne som ble utgitt av Marcus Terentius Varro. I Plutarks Sammenlignbare liv (gresk: Bíoi parálleloi) er Sulla sammenlignet med den spartanske general og strateg Lysandros.

Sullas diktatur kom i en tid hvor striden mellom popularene og optimatene var på sitt høyeste. De førstnevnte, representert av Sullas samtidige og til sist rival, Gaius Marius, utfordret den eksisterende orden ved å kreve ytterligere rettigheter for plebeierne, mens de sistnevnte forsøkte å bevare den eksisterende maktstrukturen som var dominert av aristokratiet og senatet.

I en tvist over kommandoen av hæren marsjerte Sulla på ikke-konstitusjonelt vis sin hær inn i Roma og beseiret Marius i kamp. Han tok posisjonen som diktator som ikke hadde vært benyttet siden andre punerkrig et århundre tidligere. Han benyttet sin makt som diktator til å gjennomføre en rekke med reformer i den romerske lovgivningen. Disse hadde til hensikt å styrke senatets forrang, og minske makten til tribunene. Etter å ha søkt valg til å bli konsul for andre gang, trakk han seg tilbake til privat liv og døde kort tid etter. Sullas beslutning om å gripe makten som diktator kom til å destabilisere den romerske maktstrukturen og gjorde det mulig for senere ledere som Julius Cæsar å følge hans presedens i å gripe politisk makt ved vold. Sulla hadde alle negative kjennetegn til en diktator: han sammenkalte forsamlinger hvor han holdt storstilte taler, truet og skremte alle som han hevdet var hans fiender, også hans eget publikum. Han la til nye navn til listen av statens fiender, og de som havnet der var ikke trygge. Selv de som søkte tilflukt i templer ble drept.