Hvem daterte Madame de Pompadour?

Jeanne Antoinette Poisson, Marquise de Pompadour (, French: [pɔ̃paduʁ] ; 29 December 1721 – 15 April 1764), commonly known as Madame de Pompadour, was a member of the French court. She was the official chief mistress of King Louis XV from 1745 to 1751, and remained influential as court favourite until her death.

Pompadour took charge of the king's schedule and was a valued aide and advisor, despite her frail health and many political enemies. She secured titles of nobility for herself and her relatives, and built a network of clients and supporters. She was particularly careful not to alienate the popular Queen, Marie Leszczyńska. On 8 February 1756, the Marquise de Pompadour was named as the thirteenth lady-in-waiting to the queen, a position considered the most prestigious at the court, which accorded her with honors.

Pompadour was a major patron of architecture and decorative arts, especially porcelain. She was a patron of the philosophes of the Enlightenment, including Voltaire.

Hostile critics at the time generally tarred her as a malevolent political influence, but historians are more favorable, emphasizing her successes as a patron of the arts and a champion of French pride. Modern historians suggest that the critics of Pompadour were driven by fears over the overturning of the existing hierarchies that Pompadour's power and influence represented, as a woman who was not born into the aristocracy.

Ludvig XV (født 15. februar 1710 på slottet i Versailles, død 10. mai 1774) var konge av Frankrike fra 1715 til sin død.

Han var sønnesønnssønn av sin forgjenger Ludvig XIV. Han var sønn av Ludvig, hertug av Burgund (Le petit Dauphin), som igjen var sønn av Ludvig, Dauphin av Frankrike. Hans far, hans farfar og hans eldre bror Ludvig, hertug av Bretagne, hadde dødd av helsemessige årsaker i løpet av regjeringstiden til Ludvig XIV. Derfor gikk arven i henhold til kongens ønske til ham.

Ludvig XV var fem år da han ble gjort til konge, og ble fram til sin 13-årsdag 15. februar 1723 assistert av sin fetter som Régence, hertug Filip II av Orléans.

I alt regjerte han i 59 år, og moderne historikere tolker dette som at han stod for et klokt styre. Men hans regjeringtid ble likevel preget av ulike forhold, blant annet forholdet til elskerinnen Madame de Pompadour som svekket hans egen makt og som undergravde kongedømmet. Selv om han var lojal mot monarkiets ritualer og systemer, trakk han seg etter hvert unna og levde et mer privat liv med madame de Pompadour. Dette ble også problematisk da hun bodde i umiddelbar nærhet til resten av den kongelige familien.

Videre overlot han en rekke politiske beslutninger til den beleste og velorienterte madame de Pompadour, som han hadde stor tillit til.

Som troende katolikk unngikk Ludvig å motta skriftemålets sakrament, siden han visste at han da ville ha fått beskjed om å bryte forholdet til henne. Dette gjorde at han heller ikke kunne motta eukaristien og av den grunn ikke delta i de kongelige pliktene i tilknytning til blant annet påsken, og dette skapte folkelige reaksjoner. Ved sin død var han en upopulær konge.

Sønnen Ludvig Ferdinand døde av tuberkulose. Ludvig XV ble derfor etterfulgt av sin sønnesønn Ludvig XVI.